Av Lea Knapperholen Rønning, Veterinær i STIM
Ingen i Nord-Norge hadde sett for seg den sommeren som kom i 2024, med både badetemperatur og varmerekorder. Konsekvensene for oppdrettsnæringen ble etter hvert tydelige. Lusepresset ble en enorm utfordring og behandlingskapasitet og beredskap ble satt på prøve gjennom sensommeren og høsten. Mot slutten av sommeren kom det også en uventet utvikling, nemlig de første påvisningene av bakteriesykdommen Pisciricettsiose i Nord-Norge noensinne.
Pisciricettsiose er for mange kjent som sykdommen SRS, som har skapt store problemer og stort antibiotikaforbruk i Chile og i økende grad i Storbritannia. Utviklingen er illevarslende. Beredskapen i Norge for å oppdage og diagnostisere alvorlige sykdommer hos laks skal være god, men for sykdommer som Pisciricettsiose baserer den seg i all hovedsak på øynene og besluttsomheten til fiskehelsepersonell som jobber langs kysten.
I området hvor jeg jobber som veterinær var det to lokaliteter som utviklet betydelig klinisk sykdom. Andre lokaliteter hadde fisk med sporadiske eller svake forandringer som kunne gått ubemerket hen dersom vi ikke allerede var på leting etter noe vi visste kunne være til stede. Ingenting er som å få se og oppleve noe selv, men det privilegiet har vi ikke alltid. Det beste er da å lære av andres erfaringer slik at vi alle er bedre forberedt.
I de tilfellene der vi oppdaget sykdom var det unormal dødelighet ved anlegget. Ikke urovekkende høy, men den avvek fra forventning. Merdbildene var heller ikke helt normale. Begge anleggene hadde høyt påslag av skottelus og fiskegruppene hoppet mye som følge av dette. Stresset fra denne påkjenningen førte til nedsatt appetitt. Ved inspeksjon av merdene var det få svimere, men flere fisk svømte unormalt. Flere svømte i ring i overflaten av vannet, noen dalte nedover i vannsøylen eller svømte på siden. Aller mest unormalt var det allikevel det dukket opp sidesår som liknet små vintersår ved over 10 grader i sjøen. Ett til flere slike sår var synlig på så godt som all dødfisk i anleggene.
Obduksjonene vi utfører skal gi oss en indikasjon på om noe er galt og lede oss i riktig retning for å finne ut hva. I de aller fleste individene vi obduserte var det små blekgule knuter i indre organer. Disse fant vi oftest i lever og hjertemuskel, men også i nyrekapsel. Ett individ hadde også bleke felter på gjeller. Gjellene var generelt bleke. Det mest alvorlige tilfellet hadde store byller i lever, med tydelig pussliknende innhold. Forandringene i hjertemuskel var avflatede og fargeforandringen svak, men den ble oppdaget på de aller fleste individene. Fra det vi vet, er ikke hjerteforandringene et vanlig funn ved SRS i andre land.
Heldigvis var det ingen tvil om at noe var galt i disse tilfellene. Prøveuttaket som ble gjort var vevsprøver, PCR-screeningprøver fra flere organer og dyrkningsprøver på standard medium. Vår umiddelbare tanke gikk ikke til bakterien Pisciricettsia salmonis, men heller til mykobakterier og muligens Spironucleus salmonicida. Heldigvis får man god veiledning fra diagnosetjenester, og PCR-prøver ble analysert for Pisciricettsia salmonis med positivt resultat. Histologiske prøver var ikke konklusive. Det var PCR-påvisningen som bekreftet sykdommen.
Etter disse to tilfellene gikk vår oppmerksomhet til nærliggende anlegg og muligheten for at også andre fiskegrupper var smittet. Konklusjonen ble imidlertid raskt at dette fremsto som begrensede sykdomstilfeller og at det ikke var forekomst i store deler av området. Sporadiske påvisninger dukket opp gjennom sensommeren og høsten i noen produksjonsområder i Nord-Norge, og mange har vært urolige for konsekvensen av både sykdommen og for hvordan Pisciricettsiose kan påvirke fremtiden for næringen i Norge.
Svarene på dette kan vi kanskje få en indikasjon på dersom vi ser på hva som ser ut til å ha forårsaket tilfellene i 2024. Som mange vet var det en marin hetebølge som førte til de unormale sjøtemperaturene i Nord-Norge i 2024. Vi vet at Pisciricettsia salmonis er en bakterie flere fiskearter er mottakelig for og vi vet at den har forårsaket sykdom i Sør-Norge tidligere i sammenheng med svært varme somre. Overføringen av sykdommen mellom anlegg er vist i andre land og knyttes til utstyr, båttrafikk og lus. Lusepresset, og kanskje særlig det stresset fisken opplevde som følge av det, hadde trolig noe å si for utviklingen av sykdommen i disse anleggene.
Påvisningene som ble gjort i nord ble klassifisert som den «vanlige» norske varianten av bakterien og ikke en av bakterietypene som skaper problemer i andre oppdrettsnasjoner. I begge anleggene ble sykdommen oppdaget rundt toppen av dødelighetskurven og anleggene hadde ingen mistanke om unormal sykdom. Dette viser hvor viktig kunnskap og bevissthet er i alle ledd, ikke bare hos fiskehelsepersonell. Fiskegruppene som utviklet klinisk sykdom kom seg raskt, og etter at temperaturen falt under 10 grader har det ikke vært funn eller påvisning av sykdommen i disse anleggene.
Med disse påvisningene friskt i minne oppfordrer vi alle til å lese seg opp på Pisciricettsiose. Klimaendringer og havhelse vil påvirke norsk oppdrettsnæring i fremtiden og introduksjonen av nye smittsomme sykdommer er en reell risiko. Vi var kanskje heldige denne gangen. Det året forholdene lå til rette for at også bakterietyper fra Skottland og Irland skulle kunne gi sykdom i norske farvann, påviste vi altså kun den mindre sykdomsfremkallende norske varianten. Om vi ikke tar biosikkerhetstiltak og smittebeskyttelse på felles alvor kan vi risikere å være mindre heldige neste gang det blir badetemperaturer i nord.
